ADHD

ADHD berører omtrent 3 - 5% av barn og symptomer starter før syv års alder. Det er preget av et vedvarende mønster av impulsivitet og uoppmerksomhet, med eller uten en del av hyperaktivitet.

ADHD forekommer dobbelt så ofte hos gutter som hos jenter. ADHD er vanligvis en kronisk lidelse der 10 til 40% av individer som får diagnostisert lidelsen i barndommen fortsetter å ha de samme diagnosene i voksen alder. Både unge og voksne med ADHD vil sannsynligvis utvikle måter å fungere på i samfunnet for å kompensere for sine adferdsvansker. 

Tidligere ble sykdommen betraktet som en barnesykdom, men i dag forstår man at ADHD kan fortsette i voksen alder. ADHD har en sterk genetisk komponent og føres videre fra tidligere generasjoner i slekten.

Metoder for behandling innebærer vanligvis en kombinasjon av medisiner, adferdsterapi og tilpasset livsstil for ADHD, samt rådgiving.

Behandling av ADHD har blitt vurdert som kontroversiell siden 1970-tallet. Diskusjonen har omfattet leger, lærere, beslutningstakere, foreldre og media, og meninger om ADHD varierer stort. Noen tror ikke at lidelse eksisterer i det hele tatt, mens andre tro at det er genetiske og fysiologiske komponenter som skaper en bestemt tilstande i hjernen. Det er også store uenigheter om bruken av sentralstimulerende medikamenter i behandling av ADHD.

Klassifisering av ADHD

ADHD kan bli sett på med negative øyne i flere sammenhenger i sammfunnet. ADHD er en lidelse med visse trekk som eksempelvis impulsive handlinger sammenlignet med befolkningen generelt. ADHD er også klassifisert som en sykdom av type atferdsproblem. En diagnose av ADHD kan imidlertid ikke bety at man har andre nevrologiske sykdommer.

ADHD er klassifisert som en forstyrrende atferd med trassige handlingsmønster, der man kan utvise uorden og antisosial oppførsel.

Symptomer på ADHD

De vanligste symptomene av ADHD er: 

Impulsivitet: Opptre før en tenker på konsekvensene, hoppe fra en aktivitet til en annen, disorganisert, tendens til å avbryte andres samtaler.

Hyperaktivitet: rastløshet, ofte preget av en manglende evne til å sitte stille, urolig søvn.

Uoppmerksomhet: lett distrahert, blir lett ufokusert, fullfører ikke arbeid, problemer med lytting.

Hyperaktivitet er vanlig blant barn med ADHD, men har en tendens til å forsvinne i voksen alder. Over halvparten av barn med ADHD har fortsatt har noen symptomer på uoppmerksomhet hele livet. 

Uoppmerksomhet og hyperaktivitet problemet er ikke de eneste problemet hos barn med ADHD. ADHD eksisterer i dag bare blant ca 1 / 3 av barn som har fått diagnosen hyperaktivitet. Mange sammenhengende forhold må være til stede for at man skal diagnoseres med ADHD.  

Selv om årsakene til ADHD ikke er helt klare, har det lenge vært observert at mange barn synes å "vokse" av seg ADHD. Disse personene inkludere både de som er behandlet og de som ikke har mottatt behandling av ADHD. Det er også kjent at mange unge og voksne utvikler ferdighetene for å takle adferdsvanskene etterhvert som de blir eldre.

Årsaker til ADHD

En konkret årsak til ADHD er ikke kjent. Det er imidlertid en rekke faktorer som kan bidra til at ADHD er berørt av genetikk, kosthold og sosiale og fysiske omgivelser.

Genetiske faktorer til ADHD: 

Tvillingstudier viser at lidelsen ADHD er svært arvelig og at genetikk er en faktor i ca 75% av ADHD tilfeller. Hyperaktivitet synes også å være hovedsakelig en genetisk tilstand, men der har imidlertid også andre årsaker en viss innvirkning.

Forskerne mener at et stort flertall av ADHD tilfeller skyldes en kombinasjon av ulike gener. Gener dette gjelder er de som er relatert til transport av dopamin i hjernen, dopamin reseptorer, og en rekke andre gener.

Miljøfaktorer til ADHD:

Tvillingstudier har også antydet at ca 9% til 20% av variansen i hyperaktiv-impulsiv-uoppmerksom oppførsel eller ADHD symptomer kan tilskrives miljø - altså ikke-arvelige faktorer.

Miljøfaktorer inkluderer eksponering av alkohol og tobakk under graviditet, og miljømessig eksponering av bly svært tidlig i livet. I forhold til røyking til ADHD kan det skyldes nikotin som forårsaker mangel på oksygen i livmoren. Det kan også være at kvinner med ADHD har en tilbøyning til å røyke rent genetisk, og at dette kan være en genetisk komponent av ADHD, slik at de på den måten har større sannsynlighet til å få barn med ADHD. Komplikasjoner under svangerskap og fødsel, inkludert prematur fødsel kan også spille en rolle for utvikling av ADHD. 

Sosiale faktorer til ADHD:

Det foreligger ingen dokumentasjon på at sosiale faktorer alene kan forårsake ADHD. Post traumatisk stress syndrom kan resultere i oppmerksomhetsproblemer som kan ligne ADHD.

En av mange hypoteser er at disse forholdene kan være et resultat av tilpassnings i sosiale sammenhenger. Denne teorien sier at de med ADHD beholder noen av de urgamle jaktegenskaper knyttet tidlige menneskelige samfunn. 

En annen teori går ut på at ADHD skyldes den nevrologiske utviklingen, og abnormaliteter i denne utviklingen. Kritikere hevder imidlertid at mens biologiske faktorer kan spille en stor rolle så er det ikke integrering og atferd i seg selv som bidrar til ADHD.

Noen betrakter ADHD hovedsaklig som en biologisk sykdom. Noen mener at ADHD var "oppfunnet og ikke oppdaget." De tror at en slik lidelse eksisterer, og at atferden observert er ikke uvanlig og bedre kan forklares ut fra miljømessige årsaker eller bare personligheten av "pasienten".

Diagnose av ADHD

Ingen objektive tester finnes for å foreta en diagnose av ADHD. Det dermed fortsatt en klinisk diagnose.

Mange av symptomene på ADHD forekommer fra tid til annen i alle mennesker, men pasienter med ADHD har større hyppigheten av disse symptomene og det vil være en vesentlig hindring for mange vanlige oppgaver i livet. Det er mange faktorer som skal til før noen får diagnosen og blir klassifisert med ADHD problemer.

Som med mange andre psykiatriske og medisinske lidelser tar den formelle diagnosen utgangspunkt i kvalifisert vurdering basert på en rekke kriterier. 

Det tidligere brukte begrepet ADD blir ikke lenger brukt. Følgelig er ADHD det aktuelle begrepet som brukes til å beskrive adferdsproblemet ADHD som en distinkt lidelse som kan manifestere seg som hyperaktivitet og impulsivitet (ADHD, hovedsaklig hyperaktivitet-impulsivitet) eller uoppmerksomhet (ADHD hovedsaklig uoppmerksomhet) eller begge ( ADHD kombinert type).

Også i voksen alder vil man kunne være svekket av ADHD. Voksne med ADHD er diagnostisert under samme kriterier, herunder fastsettelse at symptomene må ha vært til stede før fylte syv år. En voksen står overfor noen av de største utfordringene ettersom de får større krav til å beherskelse og motivere seg selv, og de kan vise flere symptomer på uoppmerksomhet men samtidig færre symptomer av hyperaktivitet og impulsivitet enn hva som vises hos barn med ADHD.

Behandling av ADHD

Psykologisk terapi brukes for å behandle ADHD, og inkluderer atferdserapi, kognitiv terapi, mellommenneskelig psykoterapi, familieterapi, skolebaserte tiltak, og trening i sosiale ferdigheter trening. Familieterapi har imidlertid blitt lite brukt i behandling av ADHD.

Sentralstimulerende medikamenter er den mest kostnadseffektive metode for å behandle ADHD. Omtrent 70% av barn blir bedre etter behandling med sentralstimulerende midler. Dette er imidlertid kontroversiell behandling. ADHD medisiner er ikke anbefalt for barn i førskolealder.

En fersk gjennomgang at ADHD studier har påvist store metodologiske mangler som er begrensning til bare elever med relativt kort oppfølging, og manglende data om uønskede effekter og bivirkninger.

ADHD prognose

ADHD som blir diagnostisert i barndommen fortsetter hos 40 til 90% av individer i voksen alder. De berørte vil sannsynligvis utvikle forsvarsmekanismer som kompensasjon for sine tidligere problemer med ADHD.

37% av de med ADHD ikke får en fullført utdanning på videregående skole, selv om mange av dem får spesialundervisning. Nesten halvparten av alle ADHD elevene vil aldri gjøre seg ferdig med videregående.

Personer med ADHD har en tendens til å fungere bedre i mindre miljøer med færre regler.